Reisen har begynt!

15. januar var endelig dagen her, dagen vi skulle
ta steget fra trygge, kjente Norge og over dammen, til Canada.
På veien mellomlandet vi i Amsterdam, en by som tydeligvis har en
annen praksis når det gjelder boarding på fly (now boarding var oversatt til nu instappen, noe som setter fantasien i sving).
Etter over 12 timer på reisefot kom vi frem, med et hint av jetlag. Første post på programmet var å få ordnet arbeidsvisum hos Immigration Officer. Vi hadde på forhånd hørt at canadiere var vennlige og åpne mennesker, noe Johans immigration officer var et godt eksempel på. Han smilte og lo. Kristian var derimot mer uheldig og endte opp med en med lite humor og krasse svar. Heldigvis kom vi begge ut av flyplassen med stemplet arbeidsvisum og bagasjen i god behold. I valget mellom buss eller taxi, falt valget fort på taxi. Turen inn til hostellet tok drøye 30 minutter, og snodde seg gjennom et vinterkaldt og tåkefylt landskap. Tanken på at dette er vårt nye hjem stod sterkere for oss nå som vi endelig var på canadisk jord.
Vel innlosjert på hostel sentralt plassert ved Calgary sentrum,

tok vi beina fatt og begynte å utforske byen. På grunn av nevnte jetlag begrenset turen seg til en liten matbit på Tim Hortons før vi tok kvelden. Tim Hortons har forøvrig vist seg å bli et slags lokalt stamsted, og har sørget for flere måltider iløpet av disse tre dagene. Vi er spente og gleder oss til å utforske byen mer.

Hostelrommets utsikt til Calgary

Dagen etter våknet vi klokka 8 lokal tid, tilnærmet friske og opplagte. Humøret var det i hvert fall ikke noe å si på. Det var en artig følelse å gå fritt rundt i en Canadisk by, som neste steg på reisen. Vi kostet kjapt gjennom et kjøpesenter, som blant annet inneholdt et butikk full av figurer laget av sveiset/loddet metall. Deretter klarte vi etter litt fram og tilbake å komme oss fram til Calgary Tower, originalt kalt Husky Tower. Det var en fantastisk måte å få lære mer om byen, og enda mer om folkene her. Vi hørte om (og så video av) en fyr som hvert år tok med en hest opp heisen og opp i tårnet. Alle hestene reagerte forskjellig da de kom ut på glassgulvet, alt fra å tro det var et mirakel å stå i løse lufta til umiddelbar diarè. I tillegg hadde en "Calgarian" folkemusiker blitt så irritert på musikkindustrien at han tok et småfly, fløy over byen mens han holdt døra oppe med foten, og kastet ut et lass med CDer. Litt andre forhold her altså.

Senere på kvelden tok vi en tur til Chinatown, som øyeblikkelig ble sammenlignet med GTA. Vi var en stund overbevist om at et mafiakartell drev hele stedet, men etter å ha prøvd å sope i oss koreansk ris, kylling og annen uidentifiserbar mat med STÅL-spisepinner (som om ikke vanlig tre er vanskelig nok) fant vi ut at det faktisk var et veldig hyggelig sted. Tross at alt vi hadde å drikke på restauranten var vann som minnet oss om et godt norsk badebasseng, merket vi ikke noe uhumskheter i magen etterpå. For å være på den sikre siden ville vi skylle bort kloret med smaken av lokalt øl. Vi fant en koselig brun bar med tilsvarende koselige servitører.
Fornøyde etter dagens oppdagelser satte vi på en film og sovnet momentant.

Det beryktede Chinatown

4 stykk uidentifiserbar mat (Det til høyre vet vi var poteter)

Vi hadde bare en hel dag igjen i Calgary, og vi følte egentlig at vi hadde fått sett det vi trengte av byen. Spreke som vi er tok vi derfor en gåtur til til Calgary Zoo og Telus Spark, et vitenskapssenter. Med litt omvei (Vi måtte jo ha skikkelig frokost på Tim Hortons) og litt surr ettersom den ene inngangen til dyrehagen var stengt, tok vel turen fort en time.

Calgary sentrum sett nesten fra dyrehagen. (Vi syntes egentlig det så litt ut som Gotham City med all røyken)

Nesten framme bestemte beinet til Johan seg for å sette trynet hans ned i snøen i det vi hoppet over et gjerde. Heldigvis var Telus Spark 2 min unna nå. Masse spennende å se der inne, blant annet informasjon om Calgarys klima og værforhold. Vi leste at Calgary har sol 333 sager av året. For vår del var dette første av tre dager med sol. Vi hadde også billetter til en film om småkryp som ble sett i en kinosal hvor skjermen dekket både vegger og tak med en oppløsning bestående av 17,7 millioner pixler. Så gikk turen videre til Calgary Zoo hvor vi prøvde å ta selfier med flest mulig dyr, med varierende resultat. Vi fikk sett litt canadiske villdyr som ugle, ulv, reinsdyr, elk, puma, ørn. I tillegg var vi i den afrikanske/asiatiske delen hvor vi så løver, giraffer, snøleopard, flodhest og små Timoner (også kalt surikater).
På vår ferd tilbake til hostellet hadde vi iskald motvind, og vi fant dermed ut at "Fra kaldt til kaldere" var en tittel som passet bloggen bra.

Snøleopard!

Dette er en Elk! De er ganske svære!

Måtte ta en selfie med disse mannebeinene

Mandag 18.

Vi våknet tidlig mandag morgen, klare for avreise til Banff. Etter hver vår skypesamtale, med hver vår familie, dro vi inn til byen for å skaffe skattenummer. Der ble vi plassert i et stort og klamt venterom før vi tilslutt ble ropt opp og fikk utdelt hvert vårt skattenummer (SIN). Etter en kjapp matbit på Tim Hortons gikk turen videre til bussen som skulle frakte oss til Banff. Med knapt tilmålt tid og mer bagasje enn det er behagelig å bære, fant vi veien til busstoppet. På veien stoppet vi innom Calgarys flyplass, hvor vi måtte av for å ordne bussbilletter. I skranken fikk vi tips om at vi ville få halv pris på billetten dersom vi hadde et bevis på at vi jobbet i Banff. Til tross for at surrehuet Johan ikke greide å oppdrive et brukbart bevis, fikk damen i skranken dårlig samvittighet og ga oss likevel full rabatt. 

På veien til Banff skifter landskapet fra flat mark, til åser og til enorme fjell. Rocky Mountains syntes enda større og mektigere nå som vi så fjellkjeden med egne øyne. Denne kjøreturen inn i fjellene minte om da vi dro til Alpene på interrail turen vår. Til slutt kom vi frem til Ptarmingen Inn, stedet vi skulle bo for natten. Hotellet viste seg å være et koselig sted, med tilhørende koselig restaurant. Som hører tradisjonen til, følte vi at vi måtte prøve den lokale ølen. Valget falt på Molson Canadian, som innfridde de forventningene vi hadde. Hvor lokal denne ølen faktisk var, vites ikke sikkert. Ettersom vi var nye innflyttere og visste at det var flere som oss, spurte vi servitøren om hvor lenge hun hadde vært her ettersom vi hørte hun hadde britisk aksent. Gjennom henne fikk vi hilse på kokken som etter minste sjanse var fra Bodø.