Ankomst til Banff med diverse førsteinntrykk

Mandag 18.

Vi våknet tidlig mandag morgen, klare for avreise til Banff. Etter hver vår skypesamtale, med hver vår familie, dro vi inn til byen for å skaffe skattenummer. Der ble vi plassert i et stort og klamt venterom før vi tilslutt ble ropt opp og fikk utdelt hvert vårt skattenummer (SIN). Etter en kjapp matbit på Tim Hortons gikk turen videre til bussen som skulle frakte oss til Banff. Med knapt tilmålt tid og mer bagasje enn det er behagelig å bære, fant vi veien til busstoppet. På veien stoppet vi innom Calgarys flyplass, hvor vi måtte av for å ordne bussbilletter. I skranken fikk vi tips om at vi ville få halv pris på billetten dersom vi hadde et bevis på at vi jobbet i Banff. Til tross for at surrehuet Johan ikke greide å oppdrive et brukbart bevis, fikk damen i skranken dårlig samvittighet og ga oss likevel full rabatt. 

På veien til Banff skifter landskapet fra flat mark, til åser og til enorme fjell. Rocky Mountains syntes enda større og mektigere nå som vi så fjellkjeden med egne øyne. Denne kjøreturen inn i fjellene minte om da vi dro til Alpene på interrail turen vår. Til slutt kom vi frem til Ptarmingen Inn, stedet vi skulle bo for natten. Hotellet viste seg å være et koselig sted, med tilhørende koselig restaurant. Som hører tradisjonen til, følte vi at vi måtte prøve den lokale ølen. Valget falt på Molson Canadian, som innfridde de forventningene vi hadde. Hvor lokal denne ølen faktisk var, vites ikke sikkert. Ettersom vi var nye innflyttere og visste at det var flere som oss, spurte vi servitøren om hvor lenge hun hadde vært her ettersom vi hørte hun hadde britisk aksent. Gjennom henne fikk vi hilse på kokken som etter minste sjanse var fra Bodø.

På vei inn i fjellene

Tirsdag 19.
Etter en natt på hotell skulle vi nå endelig flytte inn i det som skulle være vårt permanente bosted det neste året. Tankene  gikk litt fram og tilbake om hvordan det ville se ut, og hvordan forholdene ville være. Vi regnet med at det var noe internatlignende opplegg, og rett hadde vi.
Tolv stykker bor med delt kjøkken og to bad, et til gutta og ett til jentene. Soverommene deles av to stykker, og vi fikk begge nye romkamerater. Dette var også noe vi hadde tenkt litt på, og på en måte er det veldig greit med tanke på at man blir bedre kjent med nye folk. Johans romkamerat var ikke til stede da vi kom, men Kristians lå og sov søtt, tross at klokka var ca. 2 pm. Vi kom i følge med de som var "ledere" for staff housingen, og de virket lite fornøyd med rotet inne på rommet. Han fikk sjansen til å våkne, og viste seg å være en veldig hyggelig fyr fra Quebec. Han er glad i å lage mat (heldige Kristian) og spiller piano i en av byens kirker.
Johans romkamerat viste seg å være en hyggelig fyr fra Japan, men som vi ikke har blitt så godt kjent med enda.
Senere på kvelden tok vi en tur i hovedgata og kikket litt på ski og brett. En mann vi snakket med i den ene butikken så vi på gata dagen etterpå, og han kjente oss igjen og hilste. Litt artig med mer åpne folk enn i Norge!

Den ene siden av stua/spisestua med en mannekeng som viser uniformen vår!

Vårt fantastiske felleskjøkken!

Onsdag 20.
Første dag på jobb!
Vi sto opp i grei tid, og klarte etter en kjapp titt på kartet å somle oss opp til Tunnel Mountain Resort. Gåturen tar ca. 25 min, og er en forfriskende start på dagen. Jobben var ganske som forventet, og kollegaene våre var veldig hyggelige og inkluderende. Vi ble plassert på hver vår gruppe, og gruppene varierer fra dag til dag. De viste oss hvordan man skulle gjøre i stand sengene, og vi fikk en liten omvisning av stedet. Nesten alle som jobber der er i vår alder, og har vært der mindre enn et halvt år. De var effektive, men allikevel var det ikke noe stress for vår del. Kristian fikk sitt første møte med Bobby, som var det lokale rådyret i området, pluss familie. Etter en grei dag, gikk vi tilbake til hovedgata og tok en velfortjent middag på en restaurant.
Er det noe vi har lært, er det ihvertfall respekt for husholdere!

Torsdag 21.
I dag skulle vi ikke jobbe, men dra på "orientation", altså en presentasjon for de ansatte hvor vi fikk vite litt om firmaet vi jobber for, og hvilke rettigheter og plikter vi hadde. Hun vi hadde snakket med på skypeintervjuet var en av de som snakket, så det var litt gøy å se noen "kjente". I tillegg var det også noen fra jobben vår. Det var uhøytidelig og en del humor! I løpet av tiden vi satt der fikk vi alle utdelt luer som det sto Banff Ambassador på, som vil si at vi (i teorien) skal kunne litt om Banff, i tilfelle turister spør oss om skitips eller diverse annet. Under en av våre flere samtaler, var det en jente som plutselig spurte om vi snakket norsk? Litt overrasket svarte vi at det stemte. Hun sa at hun kjente igjen språket fordi moren hennes var fra Norge, så hun hadde lært det hjemme i Sveits. Det førte til mer snakk, og vipps(nei, ikke DnB), kjente vi en til.
Etter at vi var ferdig med det opplegget bega vi oss ut på et allerede påstartet prosjekt: smaking av lokalt øl.

Fredag 22.
En dag til på jobb!
Kristian hadde, helt uten noen grunn (kanskje det hadde noe med null bruk av vintersko å gjøre?), klart å bli syk i løpet av natten. Feberen var på topp i løpet av ettermiddagen og kvelden, men han prøvde å fikse det med C-vitaminsjokk. Fremgangsmåten var å stappe i seg C-vitamintabletter, halsdrops med C-vitamin og en type brus som visstnok også hadde diverse vitaminer. Det resulterte i at han var så godt som frisk igjen dagen etterpå.
I løpet av dagen skaffet Kristian seg snowboard mens Johan prøvde å finne brukte slalomski. Ettersom vi begge var ganske fornøyde med dagen, skjedde det ikke så mye mer.

Lørdag 23.
Da vi gikk til jobb denne morgenen mot Tunnel Mountain, så vi 6 rådyr på tre forskjellige steder, og Johan fikk i løpet av dagen sitt første møte med Bobby. Etter en lang, men grei arbeidsdag så vi enda et rådyr stå og glane på oss da vi tok turen ned igjen. Vi bestemte oss for å ta en tur til Kirken for å se om vår venn satt og spilte piano. Det var ingen spor etter han, men presten der var veldig pratsom, og var veldig interessert i det vi hadde og forklare om Norge. Han syntes det var veldig stilig med de gamle stavkirkene våre, og skravla gikk fra religion og folketall til landenes energiutvinning. Alt i alt en utrolig hyggelig fyr, som gjorde vårt inntrykk av canadiere (banffere?) enda bedre!
Resten av kvelden gikk halvt ut på å skrive dette blogginnlegget og halvt ut på å lure på hva i granskauen som foregikk hjemme i Norge, med alle disse kursene??? NOEN, uten å nevne navn, satt og lo seg halvt i hjel av alle de teite overskriftene som "Kurs i å henge i helikopter og spise Yoghurt", "Kurs i strikking av hamsterklær", og "Lynkurs i Toren"
Er det virkelig ikke noe mer spennende å finne på der borte?

 So long!

Reisen har begynt!

15. januar var endelig dagen her, dagen vi skulle
ta steget fra trygge, kjente Norge og over dammen, til Canada.
På veien mellomlandet vi i Amsterdam, en by som tydeligvis har en
annen praksis når det gjelder boarding på fly (now boarding var oversatt til nu instappen, noe som setter fantasien i sving).
Etter over 12 timer på reisefot kom vi frem, med et hint av jetlag. Første post på programmet var å få ordnet arbeidsvisum hos Immigration Officer. Vi hadde på forhånd hørt at canadiere var vennlige og åpne mennesker, noe Johans immigration officer var et godt eksempel på. Han smilte og lo. Kristian var derimot mer uheldig og endte opp med en med lite humor og krasse svar. Heldigvis kom vi begge ut av flyplassen med stemplet arbeidsvisum og bagasjen i god behold. I valget mellom buss eller taxi, falt valget fort på taxi. Turen inn til hostellet tok drøye 30 minutter, og snodde seg gjennom et vinterkaldt og tåkefylt landskap. Tanken på at dette er vårt nye hjem stod sterkere for oss nå som vi endelig var på canadisk jord.
Vel innlosjert på hostel sentralt plassert ved Calgary sentrum,

tok vi beina fatt og begynte å utforske byen. På grunn av nevnte jetlag begrenset turen seg til en liten matbit på Tim Hortons før vi tok kvelden. Tim Hortons har forøvrig vist seg å bli et slags lokalt stamsted, og har sørget for flere måltider iløpet av disse tre dagene. Vi er spente og gleder oss til å utforske byen mer.

Hostelrommets utsikt til Calgary

Dagen etter våknet vi klokka 8 lokal tid, tilnærmet friske og opplagte. Humøret var det i hvert fall ikke noe å si på. Det var en artig følelse å gå fritt rundt i en Canadisk by, som neste steg på reisen. Vi kostet kjapt gjennom et kjøpesenter, som blant annet inneholdt et butikk full av figurer laget av sveiset/loddet metall. Deretter klarte vi etter litt fram og tilbake å komme oss fram til Calgary Tower, originalt kalt Husky Tower. Det var en fantastisk måte å få lære mer om byen, og enda mer om folkene her. Vi hørte om (og så video av) en fyr som hvert år tok med en hest opp heisen og opp i tårnet. Alle hestene reagerte forskjellig da de kom ut på glassgulvet, alt fra å tro det var et mirakel å stå i løse lufta til umiddelbar diarè. I tillegg hadde en "Calgarian" folkemusiker blitt så irritert på musikkindustrien at han tok et småfly, fløy over byen mens han holdt døra oppe med foten, og kastet ut et lass med CDer. Litt andre forhold her altså.

Senere på kvelden tok vi en tur til Chinatown, som øyeblikkelig ble sammenlignet med GTA. Vi var en stund overbevist om at et mafiakartell drev hele stedet, men etter å ha prøvd å sope i oss koreansk ris, kylling og annen uidentifiserbar mat med STÅL-spisepinner (som om ikke vanlig tre er vanskelig nok) fant vi ut at det faktisk var et veldig hyggelig sted. Tross at alt vi hadde å drikke på restauranten var vann som minnet oss om et godt norsk badebasseng, merket vi ikke noe uhumskheter i magen etterpå. For å være på den sikre siden ville vi skylle bort kloret med smaken av lokalt øl. Vi fant en koselig brun bar med tilsvarende koselige servitører.
Fornøyde etter dagens oppdagelser satte vi på en film og sovnet momentant.

Det beryktede Chinatown

4 stykk uidentifiserbar mat (Det til høyre vet vi var poteter)

Vi hadde bare en hel dag igjen i Calgary, og vi følte egentlig at vi hadde fått sett det vi trengte av byen. Spreke som vi er tok vi derfor en gåtur til til Calgary Zoo og Telus Spark, et vitenskapssenter. Med litt omvei (Vi måtte jo ha skikkelig frokost på Tim Hortons) og litt surr ettersom den ene inngangen til dyrehagen var stengt, tok vel turen fort en time.

Calgary sentrum sett nesten fra dyrehagen. (Vi syntes egentlig det så litt ut som Gotham City med all røyken)

Nesten framme bestemte beinet til Johan seg for å sette trynet hans ned i snøen i det vi hoppet over et gjerde. Heldigvis var Telus Spark 2 min unna nå. Masse spennende å se der inne, blant annet informasjon om Calgarys klima og værforhold. Vi leste at Calgary har sol 333 sager av året. For vår del var dette første av tre dager med sol. Vi hadde også billetter til en film om småkryp som ble sett i en kinosal hvor skjermen dekket både vegger og tak med en oppløsning bestående av 17,7 millioner pixler. Så gikk turen videre til Calgary Zoo hvor vi prøvde å ta selfier med flest mulig dyr, med varierende resultat. Vi fikk sett litt canadiske villdyr som ugle, ulv, reinsdyr, elk, puma, ørn. I tillegg var vi i den afrikanske/asiatiske delen hvor vi så løver, giraffer, snøleopard, flodhest og små Timoner (også kalt surikater).
På vår ferd tilbake til hostellet hadde vi iskald motvind, og vi fant dermed ut at "Fra kaldt til kaldere" var en tittel som passet bloggen bra.

Snøleopard!

Dette er en Elk! De er ganske svære!

Måtte ta en selfie med disse mannebeinene

Mandag 18.

Vi våknet tidlig mandag morgen, klare for avreise til Banff. Etter hver vår skypesamtale, med hver vår familie, dro vi inn til byen for å skaffe skattenummer. Der ble vi plassert i et stort og klamt venterom før vi tilslutt ble ropt opp og fikk utdelt hvert vårt skattenummer (SIN). Etter en kjapp matbit på Tim Hortons gikk turen videre til bussen som skulle frakte oss til Banff. Med knapt tilmålt tid og mer bagasje enn det er behagelig å bære, fant vi veien til busstoppet. På veien stoppet vi innom Calgarys flyplass, hvor vi måtte av for å ordne bussbilletter. I skranken fikk vi tips om at vi ville få halv pris på billetten dersom vi hadde et bevis på at vi jobbet i Banff. Til tross for at surrehuet Johan ikke greide å oppdrive et brukbart bevis, fikk damen i skranken dårlig samvittighet og ga oss likevel full rabatt. 

På veien til Banff skifter landskapet fra flat mark, til åser og til enorme fjell. Rocky Mountains syntes enda større og mektigere nå som vi så fjellkjeden med egne øyne. Denne kjøreturen inn i fjellene minte om da vi dro til Alpene på interrail turen vår. Til slutt kom vi frem til Ptarmingen Inn, stedet vi skulle bo for natten. Hotellet viste seg å være et koselig sted, med tilhørende koselig restaurant. Som hører tradisjonen til, følte vi at vi måtte prøve den lokale ølen. Valget falt på Molson Canadian, som innfridde de forventningene vi hadde. Hvor lokal denne ølen faktisk var, vites ikke sikkert. Ettersom vi var nye innflyttere og visste at det var flere som oss, spurte vi servitøren om hvor lenge hun hadde vært her ettersom vi hørte hun hadde britisk aksent. Gjennom henne fikk vi hilse på kokken som etter minste sjanse var fra Bodø.