Mye har skjedd siden sist

Nå har det gått veldig lang tid siden forrige innlegg og vi er fryktelig lei oss for det! Unnskyldningen er at det rett og slett har skjedd veldig mye. Vi har jobbet ganske så mange timer daglig, og vært utslitt når vi har kommet hjem. Vi har nå allikevel opplevd litt! 
Dette får bli en sen bursdagsgave til deg, Daniel, siden du spurte om en oppdatering på dagen din! Tenk å bli nevnt på en så stilig blogg!



Så da kjører vi i gang med noe som virker veldig lenge siden!

Fredag 5. Februar dro vi og resten av jobben på ishockey. Etter å ha leid oss utstyr (som bestod av trange skøyter og godt brukte ishockeykøller), gikk vi ned til skøytebanen. Banen ligger forøvrig ute, og plassert midt i Banff Avenue har man utsikt til alle fjellene rundt byen. Vi var nok alle slitne etter dagens jobb, men energien var det ikke noe å si på. Med 6-7 på hvert lag, og med en iver som av og til overgikk fysiske ferdigheter, ble det noen veldig morsomme kamper. Det som egentlig gjorde det så morsomt var vel at alle ventet på og se hvem som var den neste som kjørte ansiktet ned i isen, i det de jaktet på pucken. Som en av kollegaene våre sa, var vi alle helt nybegynnere, noe som gjorde alt rimelig uhøytidelig. Til tross for begrensede ferdigheter kom vi alle ut av det uten de store skader. Samtlige møtte opp på jobb dagen etter.
Det hele ble filmet med GoPro, så det blir kanskje en video etterhvert!

Midt i svevet, stakar

Dagen etter ishockeykampen dro vi og Valenca for å se på The Big Bear Show. The Big Bear Show var en todagers konkurranse for ski og snowboard, og dette fant sted på den lokale togstasjonen. 

Fun fact: Den samme togstasjonen ble forøvrig stengt en kort periode tidligere i vinter siden en ulveflokk hadde slått seg ned der.

Konkurransen bestod i at alle i tur og orden kjørte ned en bakke og gjorde sine beste triks på hopp og rail. Det var mye kult å se på, og selv om noen fikk noen ordentlig stygge fall, kom de aller fleste godt ut av det. Noen tok backflip, noen railet og andre mistet skiene midt i hoppet. Mange forskjellige måter å gjøre det på. For oss som ikke hadde med kamera var utsikten topp, mens fotografen blant oss (Kristian) måtte streve med ett lite, puslete tre som stadig dekket for blinkskuddene. 

Bla til siden for å se flere bilder!

I en pause mellom to runder gikk vi en tur på den lokale Tim Hortons. Som gamle stamkunder var det virkelig på tide å ta turen dit, og jammen lærte vi at de åpner lokket på en annen måte her i Banff enn i Calgary. Lokket skal nemlig ikke åpnes ved å dra i flippen helt til selve lokket deler seg i to - på andre siden av koppen. Korttenkte som vi er, røsket vi enkelt og greit hele lokket i to. Vi gjorde som vi hadde pleid å gjøre, uten å tenke noe mer over saken. Det var ingen tvil om at denne teknikken var ny, og var til stor underholdning for den av oss som er litt mer kjent på Tim Hortons. Lokket på koppen skal nemlig åpnes ved å dra den lille flippen litt bakover, før den kan brukes på vanlig måte.

For å dele denne kunnskapen videre til eventuelle normenn i Canada har vi lagt med en liten veiledning:

To dager senere, mandag 7.februar, fikk vi vite at Kristians romkamerat, Gabriel, var blitt kastet ut av staff housingen vår. Gabriel er nok en av de vi har blitt best kjent med i løpet av disse ukene, og det var selvfølgelig en trist nyhet. Etter å ha pakket ned alt av rom, kjøleskap og bad (han måtte være ute innen 11 am dagen etter) gikk vi, han og sjefen hans til en pub kalt Eddie Burger Bar. Der fikk vi oss god mat, øl, og smakte på den kjente Thrashcan, som er en blanding av 3 shots og en redbull. Det var bred enighet om at dette var en kjip avgjørelse av sjefene på stedet, og utover kvelden ble det delt mange tanker om hvordan vi synes reglene er, og hvor strengt det egentlig burde være.

Dagen etter hadde vi fri begge to, og sammen med Valenca dro vi til Sunshine Village, et av Banffs mest populære skianlegg. Vi har ofte prøvd å sammenligne med Norefjell, men disse bakkene er noe annet! For det første er de større, og lengre. Hele anlegget er i tillegg også mer omfattende og brer seg utover flere fjell.

Den dagen var det lite vind og nesten skyfri himmel. Føret var glatt og mykt, og det var som den perfekte dag for snowboard og slalom, eller alpine skiing som de sier her. Dette var vår første tur i bakken her i Canada, og med nypreppa ski gikk det virkelig unna! Skianlegget i Sunshine har alt man trenger av bakker; både store fjelltopper, trange skogsløyper, hopp, og egentlig det meste av andre forhold man skulle lengte etter. Senere på dagen nøt vi en kopp kakao i sola, før Kristian og Valenca bestemte seg for å bytte ski/brett. Til tross for at begge hadde lite erfaring med noe annet enn det de vanligvis kjørte med, gikk det relativt smertefritt for begge to. Johan stod klar med kameraet ved flere anledninger, men fikk dessverre ikke fanget mange ordentlige nybegynnerfall.
Det hele ble også her filmet med GoPro, så det blir kanskje en video etterhvert! 

Her er litt fra vi prøvde å bytte ski og brett!

De to andre fjellene på høyre og venstre side er også en del av skiparken!

Sjefen sjæl på toppen!

På jobbfronten har det også skjedd litt. For et par uker siden fikk vi besøk av en dame som jobber på Inns of Banff, et hotell som også hører inn under Caribou Properties. Hun fortalte at på Inns Of Banff sliter de med housekeeping for tiden. For det første er hotellet mye større enn Tunnel Mountain, og for det andre er de alt for få housekeepere. Noe som gjør at mange må jobbe 6 dager i uka når det er på det travleste. Derfor blir et par housekeepere fra Tunnel Mountain hver dag sendt til Inns of Banff for å hjelpe til der. At det er mye å gjøre der merkes, for rutinene er annerledes der enn på Tunnel Mountain. La oss bare si at høyt tempo er viktig. For gjestene sin del lever uttrykket "Det man ikke vet, har man ikke vondt av" i beste velgående, uten å si noe mer om den saken.

Utover i uka ble Johan syk, og ble liggende hjemme et par dager med ørebetennelse og feber. Plutselig føltes Norge og alt det kjente ganske langt unna. Ikke så veldig morro. En kveld etter jobb møtte Kristian på Valenca, og vi ble begge invitert med på kino. Til tross for Johans sykdom takket vi ja og dro for andre gang til den lokale kinoen. Filmen vi skulle se var Deadpool. Endelig skulle vi se filmen alle snakket så mye om!

Vi fikk på lørdag ettermiddag vite at vi hadde fri på søndag, så uten å ha planlagt spesielt mye på forhånd lånte vi bilen til Valenca og kjørte for første gang i Canada! Det var Kristian som fikk denne æren, ettersom Johan fortsatt ikke var 100% frisk. Turen gikk til Johnston Canyon og vi ble fortalt en viktig ting før vi dro: Vi måtte fylle bensin, for det var veldig lite igjen. Så hva gjorde vi? Vi satte oss inn i bilen og kjørte rett til Johnston Canyon! Falt oss ikke inn før vi var halvveis at vi hadde glemt noe litt småviktig. Det viste seg å ikke være noe problem, men vi fulgte veldig godt med på bensinmåleren hele veien...

Vel framme var det ut og gå. Snø, trær og japanere så langt øyet kunne se. Kristian fikk testet ut den nye vidvinkellinsa si, og etter å ha bøyd et tre ved bruk av rå kraft (se bilder) gikk turen oppover for å se etter fossefall og stilige trange daler.

For å se flere bilder, bla til siden. For å se det større, bare trykk på bildet!

Kristian tok en dag turen til kirken for å ta bilder og spille piano med Gabriel. Her kan dere altså få en liten gratiskonsert spilt av dette unge talentet! 

Kristians gode venn og navnebroder Ole Kristian syntes det fryktelig festlig at Kristian var med til kirken og spilte, så en natt han hadde nattevakt, og det ikke var alt for mye å gjøre, satte kreativiteten spor og Kristian fikk tilsendt en historie! Kristian fikk valget mellom et romantisk drama eller en barnebok. Det ble dermed med barnebok.
Den ble oversatt til Gabriel også, og det var virkelig ...uforventet!

"Kristian og den kristne pianist"
Av Ole Kristian Fløystad

En dag var lille Kristian ute og ruslet med noen venner. De hadde vært på butikken, og i det de kom til kirken hørte de en vakker melodi. De andre vennene hans tuslet bare videre, men Kristian stoppet og lyttet. "Noe så vakkert!" tenkte han for seg selv, før han skyntet seg etter de andre. 

Senere den kvelden, når roen hadde senket seg og familien var samlet rundt fjernsynet, kom tankene tilbake. Han klarte ikke å gi slipp på den vakre melodien han hadde hørt tidligere på dagen. Han bestemte seg for at i morgen skulle han gå tilbake til kirken og høre! 

Som sagt, så gjort. Og med en sterk nysgjerrighet gikk han helt opp på kirketrappen. og la øret inntil døren. Han drømte seg bort i den vakre melodien, og la ikke engang merke til at det sluttet å spille. Plutselig ble dørene revet opp, og forran Kristian sto en høy, tynn og skjeggete mann. Fingrene hans var noe av de lengste Kristian hadde sett. Skrekkslagen tutret Kristian frem noen lave, hakkete ord. "Hei, fin melodi"

"Ha Ha Ha" brøt stillheten i det skjegget svaiet i vinden til denne mannen. "Vil du høre mer?" spurte han. Fortsatt overrasket over situasjonen greide Kristian å samle seg sammen og svare at det ønsket han. 

De gikk innover kirkegulvet og over til det største pianoet Kristian noen gang hadde sett. Tangentene var hvite og lå linet opp som tennene på det skumleste monsteret Kristian kunne tenke seg. Og ikke nok med det! Det hadde tangenter i flere rekker! 

Mannen satte seg og lot de lange fingrene løpe over pianoet. Kristian var helt hypnotisert. Tårene spratt i øynene hans og han ble sittende heeele dagen. 

Det sies at han gikk dit hver dag, og etter hvert som ukene gikk ble også fingrene til Kristian lange!"

Hverdagene innhenter oss

Dette er slik morgensola i Banff ser ut 8:38 am på vei til busstoppen.

Da var vi kommet til andre uka her i Banff. Etter en uke hvor alt var nytt og ukjent; bosted og jobb, såvel som folk, er vi nå kommet mer inn i rutinene. Jobben går lettere og vi blir stadig mer vant til å faktisk lage mat selv. Generelt sett er folk her veldig inkluderende. De aller fleste vi har blitt kjent med så langt, kommer også langveisfra, og jobber her i en kortere periode før de reiser videre. Det at de fleste i tillegg reiser alene, gjør at vi alle er interessert i å bli kjent med nye mennesker og det fører til at folk er lette å omgås med.

På en av våre første fridager var vi på busstur rundt i Banff-området for å bli bedre kjent. Vår venninne Valenca ble også med på tur for å se. Denne turen fikk vi rabatt på (fra 57 til 10 CAD) da vi var på orientation, og da den var fullført fikk vi masse gratiskuponger som lokale av bygda. Det var deilig med en tur litt vekk fra hovedgata, og det kunne til tider minne om safari. Vi så totalt minst 40 elk pluss at vi fikk diverse informasjon om bjørnene og andre dyr. Vi tok en tur til Lake Minnewanka, som betyr "Water of Spirits". Dette var et hellig sted for de innfødte, men da kolonistene kom oversatte de det til Devil's Lake. Vi var også en tur innom The Fairmont Banff Springs, som er et slottlignende hotell i mindre versjon av det mer kjente som ligger ved Lake Louise. Noen utkikkspunkter var det å finne der vi stoppet med bussen!

Kristian, Valenca og Johan på tur i sola! (Det var en flink svenske som tok bildet!)

The Fairmont Banff Springs hotel 

Lake Minnewanka

 Canadisk natur viser sin storhet! Ser du nøye etter kan du se The Fairmont Banff Springs hotel 

Etter et par dager med jobb var det klart for innføringen i en tradisjon her i Banff; Sunday Funday. Som en kompis hjemme i Norge vitterlig påpekte, er det nok her uttrykket "Blåmandag" stammer fra. Etter at vi hadde inntatt et saftig måltid på Grizzly House, bestående av selvstekt kylling og biff, ble vi invitert med ut av en kollega fra Tunnel Mountain. Etter en tur på en smekkfull nattklubb fant vi ut at vi to, og resten av gjengen befant oss på to vidt forskjellige planeter. Kristians romkamerat satt imidlertid i kirken og spilte piano som han ofte gjør. Vi tok derfor turen til kirken (av alle steder klokka 2 på natta), der vi ble tatt godt imot av vår venn. Vi fikk servert en imponerende intimkonsert, etterfulgt av en lang prat om musikk.

På Grizzly House
F.V: Warthog, Moosehead, Vann

Også på Grizzly House
F.V: Warthog glass, Warthog flaske, Moosehead flaske, en blid Johan

På vei hjem, i de sene timer, var Banff Avenue strippet for folk. De som derimot enda var våkne var en gruppe rådyr som stod og gomlet på noen busker langs veien. Rådyr er nok mer vanlig å se enn fugl her i Banff, og det sier ikke rent lite.   

Johan ville si hei til det sultne rådyret på vei hjem

Vi har blitt introdusert for enda en lokal tradisjon, kaldt Wine Wednesday. Wine Wednesday er en begivenhet som foregår hver onsdag (naturlig nok) og som går ut på at Frozen Rose, som er et lokalt utested, serverer vin til halv pris. Hvor lurt det var å bli med på dette når man skulle på jobb 9 morgenen etter, kan diskuteres. Men moro er det ingen tvil om at det var! 

Noen dager senere hadde vi fri, og vi planla og dra til Lake Louise for å se på dette populære stedet. Valenca var også med her, som på den første turen! Sammen tok vi bussen til Lake Louise, en innsjø som viste seg å være like fin som Google hevder. Her ligger det berømte hotellet The Fairmont Chateau Lake Louise, som hadde en litt annen standard enn Tunnel Mountain Resort. Til tross for at vi alle var gjennomvåte og kalde, var humøret stort hele dagen. 

Dagens selfie på en fryst innsjø!

Johan, Valenca og Kristian! 

The Fairmount Chateau Lake Louise

På bussturen hjem var vinduet som et lerret og landskapsbilder av høyeste kvalitet gled rolig og bestemt forbi.

Ankomst til Banff med diverse førsteinntrykk

Mandag 18.

Vi våknet tidlig mandag morgen, klare for avreise til Banff. Etter hver vår skypesamtale, med hver vår familie, dro vi inn til byen for å skaffe skattenummer. Der ble vi plassert i et stort og klamt venterom før vi tilslutt ble ropt opp og fikk utdelt hvert vårt skattenummer (SIN). Etter en kjapp matbit på Tim Hortons gikk turen videre til bussen som skulle frakte oss til Banff. Med knapt tilmålt tid og mer bagasje enn det er behagelig å bære, fant vi veien til busstoppet. På veien stoppet vi innom Calgarys flyplass, hvor vi måtte av for å ordne bussbilletter. I skranken fikk vi tips om at vi ville få halv pris på billetten dersom vi hadde et bevis på at vi jobbet i Banff. Til tross for at surrehuet Johan ikke greide å oppdrive et brukbart bevis, fikk damen i skranken dårlig samvittighet og ga oss likevel full rabatt. 

På veien til Banff skifter landskapet fra flat mark, til åser og til enorme fjell. Rocky Mountains syntes enda større og mektigere nå som vi så fjellkjeden med egne øyne. Denne kjøreturen inn i fjellene minte om da vi dro til Alpene på interrail turen vår. Til slutt kom vi frem til Ptarmingen Inn, stedet vi skulle bo for natten. Hotellet viste seg å være et koselig sted, med tilhørende koselig restaurant. Som hører tradisjonen til, følte vi at vi måtte prøve den lokale ølen. Valget falt på Molson Canadian, som innfridde de forventningene vi hadde. Hvor lokal denne ølen faktisk var, vites ikke sikkert. Ettersom vi var nye innflyttere og visste at det var flere som oss, spurte vi servitøren om hvor lenge hun hadde vært her ettersom vi hørte hun hadde britisk aksent. Gjennom henne fikk vi hilse på kokken som etter minste sjanse var fra Bodø.

På vei inn i fjellene

Tirsdag 19.
Etter en natt på hotell skulle vi nå endelig flytte inn i det som skulle være vårt permanente bosted det neste året. Tankene  gikk litt fram og tilbake om hvordan det ville se ut, og hvordan forholdene ville være. Vi regnet med at det var noe internatlignende opplegg, og rett hadde vi.
Tolv stykker bor med delt kjøkken og to bad, et til gutta og ett til jentene. Soverommene deles av to stykker, og vi fikk begge nye romkamerater. Dette var også noe vi hadde tenkt litt på, og på en måte er det veldig greit med tanke på at man blir bedre kjent med nye folk. Johans romkamerat var ikke til stede da vi kom, men Kristians lå og sov søtt, tross at klokka var ca. 2 pm. Vi kom i følge med de som var "ledere" for staff housingen, og de virket lite fornøyd med rotet inne på rommet. Han fikk sjansen til å våkne, og viste seg å være en veldig hyggelig fyr fra Quebec. Han er glad i å lage mat (heldige Kristian) og spiller piano i en av byens kirker.
Johans romkamerat viste seg å være en hyggelig fyr fra Japan, men som vi ikke har blitt så godt kjent med enda.
Senere på kvelden tok vi en tur i hovedgata og kikket litt på ski og brett. En mann vi snakket med i den ene butikken så vi på gata dagen etterpå, og han kjente oss igjen og hilste. Litt artig med mer åpne folk enn i Norge!

Den ene siden av stua/spisestua med en mannekeng som viser uniformen vår!

Vårt fantastiske felleskjøkken!

Onsdag 20.
Første dag på jobb!
Vi sto opp i grei tid, og klarte etter en kjapp titt på kartet å somle oss opp til Tunnel Mountain Resort. Gåturen tar ca. 25 min, og er en forfriskende start på dagen. Jobben var ganske som forventet, og kollegaene våre var veldig hyggelige og inkluderende. Vi ble plassert på hver vår gruppe, og gruppene varierer fra dag til dag. De viste oss hvordan man skulle gjøre i stand sengene, og vi fikk en liten omvisning av stedet. Nesten alle som jobber der er i vår alder, og har vært der mindre enn et halvt år. De var effektive, men allikevel var det ikke noe stress for vår del. Kristian fikk sitt første møte med Bobby, som var det lokale rådyret i området, pluss familie. Etter en grei dag, gikk vi tilbake til hovedgata og tok en velfortjent middag på en restaurant.
Er det noe vi har lært, er det ihvertfall respekt for husholdere!

Torsdag 21.
I dag skulle vi ikke jobbe, men dra på "orientation", altså en presentasjon for de ansatte hvor vi fikk vite litt om firmaet vi jobber for, og hvilke rettigheter og plikter vi hadde. Hun vi hadde snakket med på skypeintervjuet var en av de som snakket, så det var litt gøy å se noen "kjente". I tillegg var det også noen fra jobben vår. Det var uhøytidelig og en del humor! I løpet av tiden vi satt der fikk vi alle utdelt luer som det sto Banff Ambassador på, som vil si at vi (i teorien) skal kunne litt om Banff, i tilfelle turister spør oss om skitips eller diverse annet. Under en av våre flere samtaler, var det en jente som plutselig spurte om vi snakket norsk? Litt overrasket svarte vi at det stemte. Hun sa at hun kjente igjen språket fordi moren hennes var fra Norge, så hun hadde lært det hjemme i Sveits. Det førte til mer snakk, og vipps(nei, ikke DnB), kjente vi en til.
Etter at vi var ferdig med det opplegget bega vi oss ut på et allerede påstartet prosjekt: smaking av lokalt øl.

Fredag 22.
En dag til på jobb!
Kristian hadde, helt uten noen grunn (kanskje det hadde noe med null bruk av vintersko å gjøre?), klart å bli syk i løpet av natten. Feberen var på topp i løpet av ettermiddagen og kvelden, men han prøvde å fikse det med C-vitaminsjokk. Fremgangsmåten var å stappe i seg C-vitamintabletter, halsdrops med C-vitamin og en type brus som visstnok også hadde diverse vitaminer. Det resulterte i at han var så godt som frisk igjen dagen etterpå.
I løpet av dagen skaffet Kristian seg snowboard mens Johan prøvde å finne brukte slalomski. Ettersom vi begge var ganske fornøyde med dagen, skjedde det ikke så mye mer.

Lørdag 23.
Da vi gikk til jobb denne morgenen mot Tunnel Mountain, så vi 6 rådyr på tre forskjellige steder, og Johan fikk i løpet av dagen sitt første møte med Bobby. Etter en lang, men grei arbeidsdag så vi enda et rådyr stå og glane på oss da vi tok turen ned igjen. Vi bestemte oss for å ta en tur til Kirken for å se om vår venn satt og spilte piano. Det var ingen spor etter han, men presten der var veldig pratsom, og var veldig interessert i det vi hadde og forklare om Norge. Han syntes det var veldig stilig med de gamle stavkirkene våre, og skravla gikk fra religion og folketall til landenes energiutvinning. Alt i alt en utrolig hyggelig fyr, som gjorde vårt inntrykk av canadiere (banffere?) enda bedre!
Resten av kvelden gikk halvt ut på å skrive dette blogginnlegget og halvt ut på å lure på hva i granskauen som foregikk hjemme i Norge, med alle disse kursene??? NOEN, uten å nevne navn, satt og lo seg halvt i hjel av alle de teite overskriftene som "Kurs i å henge i helikopter og spise Yoghurt", "Kurs i strikking av hamsterklær", og "Lynkurs i Toren"
Er det virkelig ikke noe mer spennende å finne på der borte?

 So long!

Reisen har begynt!

15. januar var endelig dagen her, dagen vi skulle
ta steget fra trygge, kjente Norge og over dammen, til Canada.
På veien mellomlandet vi i Amsterdam, en by som tydeligvis har en
annen praksis når det gjelder boarding på fly (now boarding var oversatt til nu instappen, noe som setter fantasien i sving).
Etter over 12 timer på reisefot kom vi frem, med et hint av jetlag. Første post på programmet var å få ordnet arbeidsvisum hos Immigration Officer. Vi hadde på forhånd hørt at canadiere var vennlige og åpne mennesker, noe Johans immigration officer var et godt eksempel på. Han smilte og lo. Kristian var derimot mer uheldig og endte opp med en med lite humor og krasse svar. Heldigvis kom vi begge ut av flyplassen med stemplet arbeidsvisum og bagasjen i god behold. I valget mellom buss eller taxi, falt valget fort på taxi. Turen inn til hostellet tok drøye 30 minutter, og snodde seg gjennom et vinterkaldt og tåkefylt landskap. Tanken på at dette er vårt nye hjem stod sterkere for oss nå som vi endelig var på canadisk jord.
Vel innlosjert på hostel sentralt plassert ved Calgary sentrum,

tok vi beina fatt og begynte å utforske byen. På grunn av nevnte jetlag begrenset turen seg til en liten matbit på Tim Hortons før vi tok kvelden. Tim Hortons har forøvrig vist seg å bli et slags lokalt stamsted, og har sørget for flere måltider iløpet av disse tre dagene. Vi er spente og gleder oss til å utforske byen mer.

Hostelrommets utsikt til Calgary

Dagen etter våknet vi klokka 8 lokal tid, tilnærmet friske og opplagte. Humøret var det i hvert fall ikke noe å si på. Det var en artig følelse å gå fritt rundt i en Canadisk by, som neste steg på reisen. Vi kostet kjapt gjennom et kjøpesenter, som blant annet inneholdt et butikk full av figurer laget av sveiset/loddet metall. Deretter klarte vi etter litt fram og tilbake å komme oss fram til Calgary Tower, originalt kalt Husky Tower. Det var en fantastisk måte å få lære mer om byen, og enda mer om folkene her. Vi hørte om (og så video av) en fyr som hvert år tok med en hest opp heisen og opp i tårnet. Alle hestene reagerte forskjellig da de kom ut på glassgulvet, alt fra å tro det var et mirakel å stå i løse lufta til umiddelbar diarè. I tillegg hadde en "Calgarian" folkemusiker blitt så irritert på musikkindustrien at han tok et småfly, fløy over byen mens han holdt døra oppe med foten, og kastet ut et lass med CDer. Litt andre forhold her altså.

Senere på kvelden tok vi en tur til Chinatown, som øyeblikkelig ble sammenlignet med GTA. Vi var en stund overbevist om at et mafiakartell drev hele stedet, men etter å ha prøvd å sope i oss koreansk ris, kylling og annen uidentifiserbar mat med STÅL-spisepinner (som om ikke vanlig tre er vanskelig nok) fant vi ut at det faktisk var et veldig hyggelig sted. Tross at alt vi hadde å drikke på restauranten var vann som minnet oss om et godt norsk badebasseng, merket vi ikke noe uhumskheter i magen etterpå. For å være på den sikre siden ville vi skylle bort kloret med smaken av lokalt øl. Vi fant en koselig brun bar med tilsvarende koselige servitører.
Fornøyde etter dagens oppdagelser satte vi på en film og sovnet momentant.

Det beryktede Chinatown

4 stykk uidentifiserbar mat (Det til høyre vet vi var poteter)

Vi hadde bare en hel dag igjen i Calgary, og vi følte egentlig at vi hadde fått sett det vi trengte av byen. Spreke som vi er tok vi derfor en gåtur til til Calgary Zoo og Telus Spark, et vitenskapssenter. Med litt omvei (Vi måtte jo ha skikkelig frokost på Tim Hortons) og litt surr ettersom den ene inngangen til dyrehagen var stengt, tok vel turen fort en time.

Calgary sentrum sett nesten fra dyrehagen. (Vi syntes egentlig det så litt ut som Gotham City med all røyken)

Nesten framme bestemte beinet til Johan seg for å sette trynet hans ned i snøen i det vi hoppet over et gjerde. Heldigvis var Telus Spark 2 min unna nå. Masse spennende å se der inne, blant annet informasjon om Calgarys klima og værforhold. Vi leste at Calgary har sol 333 sager av året. For vår del var dette første av tre dager med sol. Vi hadde også billetter til en film om småkryp som ble sett i en kinosal hvor skjermen dekket både vegger og tak med en oppløsning bestående av 17,7 millioner pixler. Så gikk turen videre til Calgary Zoo hvor vi prøvde å ta selfier med flest mulig dyr, med varierende resultat. Vi fikk sett litt canadiske villdyr som ugle, ulv, reinsdyr, elk, puma, ørn. I tillegg var vi i den afrikanske/asiatiske delen hvor vi så løver, giraffer, snøleopard, flodhest og små Timoner (også kalt surikater).
På vår ferd tilbake til hostellet hadde vi iskald motvind, og vi fant dermed ut at "Fra kaldt til kaldere" var en tittel som passet bloggen bra.

Snøleopard!

Dette er en Elk! De er ganske svære!

Måtte ta en selfie med disse mannebeinene

Mandag 18.

Vi våknet tidlig mandag morgen, klare for avreise til Banff. Etter hver vår skypesamtale, med hver vår familie, dro vi inn til byen for å skaffe skattenummer. Der ble vi plassert i et stort og klamt venterom før vi tilslutt ble ropt opp og fikk utdelt hvert vårt skattenummer (SIN). Etter en kjapp matbit på Tim Hortons gikk turen videre til bussen som skulle frakte oss til Banff. Med knapt tilmålt tid og mer bagasje enn det er behagelig å bære, fant vi veien til busstoppet. På veien stoppet vi innom Calgarys flyplass, hvor vi måtte av for å ordne bussbilletter. I skranken fikk vi tips om at vi ville få halv pris på billetten dersom vi hadde et bevis på at vi jobbet i Banff. Til tross for at surrehuet Johan ikke greide å oppdrive et brukbart bevis, fikk damen i skranken dårlig samvittighet og ga oss likevel full rabatt. 

På veien til Banff skifter landskapet fra flat mark, til åser og til enorme fjell. Rocky Mountains syntes enda større og mektigere nå som vi så fjellkjeden med egne øyne. Denne kjøreturen inn i fjellene minte om da vi dro til Alpene på interrail turen vår. Til slutt kom vi frem til Ptarmingen Inn, stedet vi skulle bo for natten. Hotellet viste seg å være et koselig sted, med tilhørende koselig restaurant. Som hører tradisjonen til, følte vi at vi måtte prøve den lokale ølen. Valget falt på Molson Canadian, som innfridde de forventningene vi hadde. Hvor lokal denne ølen faktisk var, vites ikke sikkert. Ettersom vi var nye innflyttere og visste at det var flere som oss, spurte vi servitøren om hvor lenge hun hadde vært her ettersom vi hørte hun hadde britisk aksent. Gjennom henne fikk vi hilse på kokken som etter minste sjanse var fra Bodø.